et er vår, det vokser, både i Skaperverket og i Guds Rike. Når dette bladet blir sent ut går det også til alle Godt Nytt Hjelpens støttepartnere og venner. Takk for at dere har hjulpet så mange med praktisk og åndelig hjelp. Vi gleder oss over at vi kan få stå sammen med dere i tiden som kommer. Sammen vil vi gjøre vårt beste for at så mange som mulig skal få oppleve Guds kjærlighet og hjelp.
Så vil jeg gjerne dele noe som ligger meg på hjertet, for vi opplever det alle sammen, stadig masing om penger. Tv aksjon, tiggere, kristne organisasjoner, den lokale menigheten, Redd barna, Røde kors, mange gode formål, mange gode argumenter, men hvor mye skal jeg gi? Hvem skal jeg gi til? Burde jeg ha dårlig samvittighet når jeg sier nei til noe? Skal alle gavene gå ett sted, eller kan jeg gi til forskjellige prosjekter? Mange menigheter og organisasjoner sier ting som: «Vi er helt avhengige av dine gaver, hvis ikke må vi legge ned.» Det kan ofte oppleves som om det spilles på følelser og dårlig samvittighet i stedet for giverglede og Guds ledelse. Vi er jo aldri avhengige av andre en vår Allmektige Gud. Vi tjener ikke Mammon, vi tjener Gud. Han har mange måter å gjøre ting på, gjennom penger er bare en av mange måter. Det er mange meninger og mye som blir sagt fra talerstoler, men jeg har lyst til å belyse dette med et lite Bibelstudie rundt giverglede, tiende og de første kristnes måte å gjøre det på.
Så vil jeg gjerne dele noe som ligger meg på hjertet, for vi opplever det alle sammen, stadig masing om penger. Tv aksjon, tiggere, kristne organisasjoner, den lokale menigheten, Redd barna, Røde kors, mange gode formål, mange gode argumenter, men hvor mye skal jeg gi? Hvem skal jeg gi til? Burde jeg ha dårlig samvittighet når jeg sier nei til noe? Skal alle gavene gå ett sted, eller kan jeg gi til forskjellige prosjekter? Mange menigheter og organisasjoner sier ting som: «Vi er helt avhengige av dine gaver, hvis ikke må vi legge ned.» Det kan ofte oppleves som om det spilles på følelser og dårlig samvittighet i stedet for giverglede og Guds ledelse. Vi er jo aldri avhengige av andre en vår Allmektige Gud. Vi tjener ikke Mammon, vi tjener Gud. Han har mange måter å gjøre ting på, gjennom penger er bare en av mange måter. Det er mange meninger og mye som blir sagt fra talerstoler, men jeg har lyst til å belyse dette med et lite Bibelstudie rundt giverglede, tiende og de første kristnes måte å gjøre det på.
Giverglede
Det er en god følelse å få gi til noe eller noen som en har lyst til å hjelpe. Da er det en sitring og en glede. Gud liker giverglede, Bibelen sier at «Gud elsker en glad giver.»
(2. Korinterbrev 9,7) Han sier at «det er saligere å gi enn å få.» (Apostlenes gjerninger 20,35) Han sier at «den som velsigner skal trives.» (Ordspråkene 11,25) Å velsigne er å si noe godt til noe eller noen. Og ordene kan understrekes med å gi en gave. Giverglede henger ofte sammen med det å bli ledet av Guds Ånd. En blir minnet på noe. Det kan føre til en livslang giverglede og en livslang overgivelse til å gi. Andre ganger er det engangsgaver Gud leder oss til å gi. I det lange løp er givergleden en god indikator på om en gir der Gud vil en skal gi, og hvor mye en skal gi. Når det er med glede er vi nær Guds hjerte, når det er av tvang, gammel vane eller dårlig samvittighet, har vi kommet bort fra givergleden og livet Gud ønsker for oss.
«Enhver må gi slik som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver.» (2. Korinterbrev 9,7)
Det er en god følelse å få gi til noe eller noen som en har lyst til å hjelpe. Da er det en sitring og en glede. Gud liker giverglede, Bibelen sier at «Gud elsker en glad giver.»
(2. Korinterbrev 9,7) Han sier at «det er saligere å gi enn å få.» (Apostlenes gjerninger 20,35) Han sier at «den som velsigner skal trives.» (Ordspråkene 11,25) Å velsigne er å si noe godt til noe eller noen. Og ordene kan understrekes med å gi en gave. Giverglede henger ofte sammen med det å bli ledet av Guds Ånd. En blir minnet på noe. Det kan føre til en livslang giverglede og en livslang overgivelse til å gi. Andre ganger er det engangsgaver Gud leder oss til å gi. I det lange løp er givergleden en god indikator på om en gir der Gud vil en skal gi, og hvor mye en skal gi. Når det er med glede er vi nær Guds hjerte, når det er av tvang, gammel vane eller dårlig samvittighet, har vi kommet bort fra givergleden og livet Gud ønsker for oss.
«Enhver må gi slik som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver.» (2. Korinterbrev 9,7)
Tiende
Mange tenker på tiende som en slags pliktig «skatt» til Gud. Noen plukker ut Bibelvers og truer med forbannelse og vanskeligheter om en ikke gir ti prosent av inntekten til den lokale menigheten. Slik var det ikke i begynnelsen. Den første vi leser om i Bibelen som gav tiende var Abraham. Han gav i glede og begeistring til Guds utsending; Melkisedek, fordi Gud gjennom Melkisedek gav ham et løfte om seier over sine fiender. Tienden er ikke inkludert i De Ti bud, men gjennom Det Gamle Testamentet ble det en viktig måte å vise kjærlighet og tro til Gud. Gud liker når vi viser vår kjærlighet til ham gjennom å gi avkall på noe vi gjerne vil ha selv. Som de ti bud er en pekepinn på hvordan og hvor mye jeg skal elske Gud og mennesker, kan tienden være en pekepinn på hvor mye jeg kan gi til Guds sak. Noen har tatt versene fra Malakias 3,10 og laget en lære om at tienden skal gå til lokalmenigheten, og at hellige gaver skal gå til andre formål. Da blir det tatt for gitt at det som kalles «forrådshuset» er lokalmenigheten. Når vi sjekker dette med andre steder i Bibelen som bruker dette uttrykket får vi et litt annet bilde. 5. Mosebok 28,12 kaller Himmelen for Guds forrådshus. 1. Krønikerbok 26 og 27 bruker ordet på en lagerbygning. 2. Krønikerbok 32 forteller om kong Hiskias lagerrom (Forrådshus), og endelig i Nehemja 10 er det snakk om at forrådshuset er et lager i forbindelse med tempelet og tjenesten der. Det innsamlede skulle brukes til bygging, og vedlikehold, og til ofringene, og også til underhold av de som tjente i Tempelet. Ellers ser vi at ordet forrådshus blir generelt brukt om lagerbygg og om et sted hvor Guds velsignelse kan komme. «Derfor gir jeg dem som elsker meg, sann rikdom til arv, jeg fyller deres forrådsrom» (Ordspråkene 8,21). Så sett i sammenheng så tilhørte tienden til Israelsfolket tempelet og tjenesten der. Det var en måte å fordele utgiftene ved Gudstjenesten og rettssystemet i landet. I tillegg var det en av måtene å vise sin kjærlighet til Gud på. De hellige gavene var en spesiell måte å vise kjærlighet på. En kan tenke på dem som et ekstra takkeoffer. Det er vanskelig å fastslå ut fra noen av henvisningene til tienden i Den Gamle Testamentet at en gruppe tjenere skal ha mer og noen andre mindre. Det var en gave som ble gitt for at Gudstjenesten og Guds påbud skulle utføres.
På samme måte skal vi se at det er i Det Nye Testamentet. Gud velsigner oss med forskjellige ressurser som vi kan ære ham med. Så er han høstens Herre som fordeler Vi er jo aldri avhengige av andre en vår Allmektige Gud. Vi tjener ikke Mammon, vi tjener Gud. midlene slik Ham ser det er best. Det gjør Han ved å røre ved hjertene våre slik at vi kan være glade og trofaste givere.
I Det nye Testamentet blir ikke dette med tiende gitt så mye plass. Her er det viktigere med det nye livet og hjertets innstilling. I stor grad blir de ytre bastante budene byttet ut med et kjærlighetsbud.
«Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand…. Du skal elske din neste som deg selv» (Matteus 22, 37,39).
Nå lever Guds Ånd i våre hjerter, og Han leder oss og taler til oss. Både som enkeltindivider og som grupper. Når Jesus forteller om fariseeren i Lukas kapittel 18 så er han ikke imponert og smigret av at han gir tiende, han vil heller ha en kar som er ydmyk og ærlig. I Matteus kapittel 23 så sier han at tienden består, men at rettferdighet, barmhjertighet og troskap er viktigere.
Apostlenes gjerninger og brevene nevner ikke tienden mye. Kun Hebreerbrevet bruker litt plass til det for å bevise at Jesus er en større prest enn Aron. Her kommer det også frem at tienden skal gis til Kristus, og ikke til bare en del av Kristi legeme som noen ofte vil ha det til. Tienden tilhører hele Kristi legeme, til alt det som Jesus gjør på vår jord.
Mange tenker på tiende som en slags pliktig «skatt» til Gud. Noen plukker ut Bibelvers og truer med forbannelse og vanskeligheter om en ikke gir ti prosent av inntekten til den lokale menigheten. Slik var det ikke i begynnelsen. Den første vi leser om i Bibelen som gav tiende var Abraham. Han gav i glede og begeistring til Guds utsending; Melkisedek, fordi Gud gjennom Melkisedek gav ham et løfte om seier over sine fiender. Tienden er ikke inkludert i De Ti bud, men gjennom Det Gamle Testamentet ble det en viktig måte å vise kjærlighet og tro til Gud. Gud liker når vi viser vår kjærlighet til ham gjennom å gi avkall på noe vi gjerne vil ha selv. Som de ti bud er en pekepinn på hvordan og hvor mye jeg skal elske Gud og mennesker, kan tienden være en pekepinn på hvor mye jeg kan gi til Guds sak. Noen har tatt versene fra Malakias 3,10 og laget en lære om at tienden skal gå til lokalmenigheten, og at hellige gaver skal gå til andre formål. Da blir det tatt for gitt at det som kalles «forrådshuset» er lokalmenigheten. Når vi sjekker dette med andre steder i Bibelen som bruker dette uttrykket får vi et litt annet bilde. 5. Mosebok 28,12 kaller Himmelen for Guds forrådshus. 1. Krønikerbok 26 og 27 bruker ordet på en lagerbygning. 2. Krønikerbok 32 forteller om kong Hiskias lagerrom (Forrådshus), og endelig i Nehemja 10 er det snakk om at forrådshuset er et lager i forbindelse med tempelet og tjenesten der. Det innsamlede skulle brukes til bygging, og vedlikehold, og til ofringene, og også til underhold av de som tjente i Tempelet. Ellers ser vi at ordet forrådshus blir generelt brukt om lagerbygg og om et sted hvor Guds velsignelse kan komme. «Derfor gir jeg dem som elsker meg, sann rikdom til arv, jeg fyller deres forrådsrom» (Ordspråkene 8,21). Så sett i sammenheng så tilhørte tienden til Israelsfolket tempelet og tjenesten der. Det var en måte å fordele utgiftene ved Gudstjenesten og rettssystemet i landet. I tillegg var det en av måtene å vise sin kjærlighet til Gud på. De hellige gavene var en spesiell måte å vise kjærlighet på. En kan tenke på dem som et ekstra takkeoffer. Det er vanskelig å fastslå ut fra noen av henvisningene til tienden i Den Gamle Testamentet at en gruppe tjenere skal ha mer og noen andre mindre. Det var en gave som ble gitt for at Gudstjenesten og Guds påbud skulle utføres.
På samme måte skal vi se at det er i Det Nye Testamentet. Gud velsigner oss med forskjellige ressurser som vi kan ære ham med. Så er han høstens Herre som fordeler Vi er jo aldri avhengige av andre en vår Allmektige Gud. Vi tjener ikke Mammon, vi tjener Gud. midlene slik Ham ser det er best. Det gjør Han ved å røre ved hjertene våre slik at vi kan være glade og trofaste givere.
I Det nye Testamentet blir ikke dette med tiende gitt så mye plass. Her er det viktigere med det nye livet og hjertets innstilling. I stor grad blir de ytre bastante budene byttet ut med et kjærlighetsbud.
«Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand…. Du skal elske din neste som deg selv» (Matteus 22, 37,39).
Nå lever Guds Ånd i våre hjerter, og Han leder oss og taler til oss. Både som enkeltindivider og som grupper. Når Jesus forteller om fariseeren i Lukas kapittel 18 så er han ikke imponert og smigret av at han gir tiende, han vil heller ha en kar som er ydmyk og ærlig. I Matteus kapittel 23 så sier han at tienden består, men at rettferdighet, barmhjertighet og troskap er viktigere.
Apostlenes gjerninger og brevene nevner ikke tienden mye. Kun Hebreerbrevet bruker litt plass til det for å bevise at Jesus er en større prest enn Aron. Her kommer det også frem at tienden skal gis til Kristus, og ikke til bare en del av Kristi legeme som noen ofte vil ha det til. Tienden tilhører hele Kristi legeme, til alt det som Jesus gjør på vår jord.
Hvordan og hvor mye gav de første kristne?
I Apostlenes gjerninger kan vi lese om stor giverglede. I Kapittel 2 leser vi at alle delte med alle. I kapittel 4 leser vi om nyfrelste som hadde bygninger og eiendommer til overs, som de solgte, og gav overskuddet til arbeidet med å bevare de troende og til å vinne nye. Apostlene administrerte pengene hvor det trengtes mest. Generelt leser vi at pengene som ble samlet inn ble brukt til å hjelpe fattige og til misjon.
«Disiplene vedtok da at hver av dem, ettersom de hadde råd til, skulle sende noe til hjelp for de brødre som bodde i Judea.» (Apostlenes gjerninger 11,29)
«…Kom jeg for å overbringe kjærlighetsgaver til mitt folk…» (Apostlenes gjerninger 24,17)
Tidlig var det viktig med misjon, men da som nå var det ikke alle som reiste ut. Da sto de som hadde faste inntekter og gikk i lokalmenighetene sammen med dem og støttet dem økonomisk.
«Du kjære! Du gjør en trofast gjerning med det du gjør for brødrene, enda de er fremmede. De har vitnet for menigheten om din kjærlighet. Du gjør vel med å hjelpe dem på vei, slik det er verdig for Gud. For det var for hans skyld at de drog av sted, og de tar ikke imot noen hjelp fra hedningene. Derfor skylder vi å ta oss av slike, så vi kan bli medarbeidere for sannheten.» (3. Johannes vers 5-8)
«Gjør alt du kan for å utruste Zenas, den lovkyndige, og Apollos for (misjons) reisen, så de ikke skal mangle noe.» (Titus 3,13).
Vi kan også lese om hvordan de praktiserte dette med å ha tillit til hverandre, og respekt for at vi blir ledet av Guds Ånd i givertjenesten.
«På den første dag i uken skal hver av dere, hjemme hos seg selv, legge til side det han får lykke til, for at ikke innsamlingen først skal begynne når jeg kommer.» (1. Korinterbrev 16,2)
Der sies det også noe om hvor mye vi skal gi: Så mye vi får lykke til. Så mye vi har råd til sier en oversettelse, så mye en er i stand til sier en annen.
Gi med tro og glede.
Så vi skal få lov til å være glade givere, givere som gleder oss over å kunne være med i Guds arbeid. Hos Gud er det ikke mer verdi i å bli sent ut enn å sende! Vi er et team som sammen utfører det viktige oppdraget. Gud vil lede oss så vi får trygghet i hvor mye og til hvem vi skal gi. På den måten blir det nok til alt det som Gud vil ha gjort her på Jorda.
Guds fred og glede!
Tormod Bakkevold
I Apostlenes gjerninger kan vi lese om stor giverglede. I Kapittel 2 leser vi at alle delte med alle. I kapittel 4 leser vi om nyfrelste som hadde bygninger og eiendommer til overs, som de solgte, og gav overskuddet til arbeidet med å bevare de troende og til å vinne nye. Apostlene administrerte pengene hvor det trengtes mest. Generelt leser vi at pengene som ble samlet inn ble brukt til å hjelpe fattige og til misjon.
«Disiplene vedtok da at hver av dem, ettersom de hadde råd til, skulle sende noe til hjelp for de brødre som bodde i Judea.» (Apostlenes gjerninger 11,29)
«…Kom jeg for å overbringe kjærlighetsgaver til mitt folk…» (Apostlenes gjerninger 24,17)
Tidlig var det viktig med misjon, men da som nå var det ikke alle som reiste ut. Da sto de som hadde faste inntekter og gikk i lokalmenighetene sammen med dem og støttet dem økonomisk.
«Du kjære! Du gjør en trofast gjerning med det du gjør for brødrene, enda de er fremmede. De har vitnet for menigheten om din kjærlighet. Du gjør vel med å hjelpe dem på vei, slik det er verdig for Gud. For det var for hans skyld at de drog av sted, og de tar ikke imot noen hjelp fra hedningene. Derfor skylder vi å ta oss av slike, så vi kan bli medarbeidere for sannheten.» (3. Johannes vers 5-8)
«Gjør alt du kan for å utruste Zenas, den lovkyndige, og Apollos for (misjons) reisen, så de ikke skal mangle noe.» (Titus 3,13).
Vi kan også lese om hvordan de praktiserte dette med å ha tillit til hverandre, og respekt for at vi blir ledet av Guds Ånd i givertjenesten.
«På den første dag i uken skal hver av dere, hjemme hos seg selv, legge til side det han får lykke til, for at ikke innsamlingen først skal begynne når jeg kommer.» (1. Korinterbrev 16,2)
Der sies det også noe om hvor mye vi skal gi: Så mye vi får lykke til. Så mye vi har råd til sier en oversettelse, så mye en er i stand til sier en annen.
Gi med tro og glede.
Så vi skal få lov til å være glade givere, givere som gleder oss over å kunne være med i Guds arbeid. Hos Gud er det ikke mer verdi i å bli sent ut enn å sende! Vi er et team som sammen utfører det viktige oppdraget. Gud vil lede oss så vi får trygghet i hvor mye og til hvem vi skal gi. På den måten blir det nok til alt det som Gud vil ha gjort her på Jorda.
Guds fred og glede!
Tormod Bakkevold
RSS Feed