​ I 30 år har Margritt og meg hatt gleden av å gi Jesus til mennesker i Europa. Margritt startet først i 1986 når hun i Ungdom i Oppdrag reiste til forskjellige steder i Norge og til Nederland, jeg begynte i Ungdom i Oppdrag året etter, og fikk dele Jesus med mange i Norge og England. Så møtte vi hverandre, reiste rundt og evangeliserte i Norge og Danmark, før vi giftet oss i 1989.

​Men hvorfor? Ungdomslederen min hjemme hadde fortalt meg at de som har god jobb, penger i banken og mat i kjøleskapet, de trenger ikke Jesus. Han mente jeg var alt for ivrig og at det var helt unødvendig å mase om dette med Jesus til alle og enhver.

​Både Margritt om meg fikk tidlig en personlig relasjon til Jesus, og gjennom den et indre ønske om å gi Jesus til alle. Guds gode Ånd i vårt indre gav oss inspirasjon og motivasjon til å dele det vi hadde fått med andre. Når vi ble sammen, og giftet oss var det dette vi ønsket å gjøre: Bringe mennesker til Jesus, stille deres åndelig behov. Men er det nødvendig? Er ikke Gud så glad i menneskene at Han tar imot alle uansett? 

En god Gud kan vel ikke sende noen til evig fortapelse borte fra Ham?

Vi har aldri vært av dem som er de mest lærde teologer, men vi kan lese, og Bibelen er tydelig på at Gud elsker alle mennesker! Ja, Han vil frelse og ta imot alle mennesker!

​MEN! Det er bare dem som personlig og aktivt tar imot Ham og det Han har gjort, som får del i det og får glede av det. Gud sender ingen til Helvete, dit ender bare de som ikke vil følge Jesus og vil til Himmelen. Bibelen sier også: Hvordan kan noen tro, når de aldri har hørt? For troen kommer av forkynnelsen. (Romerbrevet 10) Og videre: Hvordan kan noen forkynne om de ikke blir sendt ut?

Vi har vært så heldige at vi har blitt sendt ut. For selv om vi ikke har hatt fast lønn i disse 30 årene, har venner stått sammen med oss i bønn og med gaver, så vi har kunne gå til dem som ingen andre går til. 

Vi tror på Bibelen, vi tror at bare Jesus frelser. Vi tror på to utganger på dette livet, Himmel eller Helvete. Vi tror på en god Gud og at det finnes en ond djevel. Vi tror at Gud ønsker en personlig relasjon med alle mennesker. Vi tror at et menneske er enten Guds barn eller djevelens barn. Vi tror at det er viktig å hjelpe de fattige. Vi tror det er viktig å hjelpe ektepar og familier. Vi tror det er viktig å vise kjærlighet i praksis. Vi tror det er viktig å bruke de talenter og gaver vi har fått til ære for Gud og til glede for mennesker.

Derfor er det viktig for oss å fortelle om Jesus og muligheten for å kjenne Gud og komme til Himmelen når vi dør. Vi ønsker at alle mennesker skal få en relasjon med Far i Himmelen slik vi har det. Vi ønsker at alle skal få oppleve Guds fred og Guds velsignelse i sine liv. Vi ønsker at alle skal, i alle fall en gang, få muligheten til å ta imot Jesus og Hans frelse!

​Så har vi blitt mange! Mange som går og mange som ber og gir. Men brannen i våre hjerter er den samme, målet er det samme. La så mange som mulig få høre, forstå og oppleve Jesus som Frelser og Herre!

”Det er ikke slik at Herren er sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.”       (2. Peters brev 3,9 ) 

Minner, øyeblikk som vi husker og opplevelser som forandrer oss, har vel de fleste av oss noen av. Noen er bare gode, og noen gjør det vondt å tenke på. Noen av dem har gjerne forandret oss, forandret tankene og livskursen. Andre er bare gode minner som gjerne kommer når en ser et bilde eller mimrer sammen med noen som har opplevd det samme.
​
Når vår Gud kommer nær til oss og på en spesiell måte gir oss en opplevelse av at han ser meg og rører ved meg, da husker vi det. Det setter dype spor.

​Jeg husker ennå første gangen jeg opplevde at Gud kom nær til meg. Jeg var en gutt på ca 9 år, og jeg syklet en runde som jeg kjente godt. Så, barnslig og enkelt falt det meg inn å be til Gud, og spørre om han kunne hjelpe meg opp den bratteste bakken. Så, når jeg kom dit opplevde jeg at det ble så lett å sykle, jeg kunne sitte nede og kjente helt tydelig at noen dyttet meg oppover. Jeg så ingen, men opplevelsen satt seg fast. Fra den dagen visste jeg at jeg kan alltid be til Gud, har hører på lille meg, i alle situasjoner. Siden har jeg gledet meg over å kunne sykle opp bakker med egen styrke, men opplevelsen har preget meg.

​Jeg husker selvfølgelig godt den dagen jeg fikk indre visshet om at jeg tilhører Gud og er hans barn. Han var god med meg i min usikkerhet. Jeg gikk frem på flere møter, fikk forbønn og veiledning. Jeg tok imot frelsen og godtok det som ble fortalt meg at når jeg trodde på Jesus, hadde tatt imot Ham i mitt hjerte, bekjente Jesus som min frelser, og omvendt meg fra min synd, så var jeg en kristen. Men den dagen han kom og møtte meg, gav meg sin fred og indre visshet. Det forandret meg, gav lys, håp, glede og motivasjon til å legge alt annet til side for å tjene Ham. 

​Sommeren for 30 år siden ringte jeg til personalsjefen i elektriker firmaet hvor jeg arbeidet da. Guds kall til misjonen i Europa var så sterkt at jeg ikke ønsket å gjøre noe annet. Så første skritt var å si opp en jobb jeg stortrivdes i. Vi hadde en god prat, han forsøkte å overbevise meg til å fortsette, men jeg hadde bestemt meg. Når samtalen ble avsluttet kom et Ord til meg: «Du skal aldri mangle noe, du skal få minst like mye som du ville fått i en vanlig jobb. Jeg vil sørge for dine behov!» Det opplevdes sterkt for meg. Det satte seg fast og skapte tro på Guds forsørgelse. Det har gitt mot til å gå på selv om det har sett økonomisk umulig ut. Jeg har husket det i disse tredve årene, spesielt når det har sett ut som om vi har manglet mye enten privat eller på misjonskontoen. Siden den gang har jeg i all hovedsak vært uten fast inntekt. Gud har minnet enkeltpersoner på å støtte oss fast eller sporadisk. Vi har aldri manglet mat på bordet, klær, eller et sted å bo. Og Guds velsignelser fortsetter å komme, og vi kan få være en velsignelse for andre.

​En dag, noen måneder etter at Margritt og meg giftet oss, satt jeg og studerte et kart for å planlegge en reiserute. Da plutselig «levde» kartet i noen sekunder. Det var som om jeg kunne se lys som skinte opp fra byer og tettsteder, og jeg opplevde det som om Gud kallet oss til å gi disse stedene en menighet, et fellesskap der de kunne bli styrket i troen og kunne ta med seg de som søkte frelse. Margritt og meg pratet og ba og ble enige om at dette var Guds kall til oss. Noen sekunder med Gudsopplevelse har gitt tusener sitt livs største opplevelse. De har fått møte den levende Gud og har gitt sine liv til Ham.   

Troen vår på Gud skal ikke være basert på følelser, men opplevelser med Gud hjelper oss å holde oppe motivasjon og iver i hverdagen. Vår tro på Gud er forankret i vårt behov for frelse, ikke i at Han skal oppfylle alle våre ønsker og gi oss et enkelt liv. Men det betyr ikke at Han ikke vil involvere seg i vår hverdag og la oss oppleve små og stor under. Han elsker å se oss smile, le og fryde oss over livet han har gitt oss. Han ønsker å motivere oss og gi kraft til den livsoppgaven han har for oss.

Vi har alle det privilegiet at vi kan søke Gud. Ta tid til å være stille, alene med Gud. Søke ham i bønn og bibelstudie sammen med andre. Uansett omstendighet og livssituasjon så er Han den samme. Vi kan alle bruke Bibelen som er Ånd og liv. Der taler Gud til oss. Å finne frem Bibelen og lese løfter han har gitt deg styrker troen og er en måte å møte Gud på. Vi kan gå på møter hvor vi får god forkynnelse og god lovsang som gjør det lettere å oppleve Gud. En ting er sikkert: Fordømmelse, strid og dårlig samvittighet sammen med passivitet hjelper ingen. Nei, la oss ta Gud på Ordet og søke Ham:

(Hebreerbrevet 4,16)​ «La oss derfor komme frem til nådens trone med frimodighet for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i den tid vi trenger det.»

​Heldigvis kan vi ikke styre Gud og fortelle han når og hvordan han skal møte oss. Men vi kan være Himmelvendt og søke ham med et ærlig hjerte. Da har han lovt å komme nær til oss. og når han kommer nær, vil vi få øyeblikk som forandrer oss! 

​

Giverglede 
Det er en god følelse å få gi til noe eller noen som en har lyst til å hjelpe. Da er det en sitring og en glede. Gud liker giverglede, Bibelen sier at «Gud elsker en glad giver.» 
(2. Korinterbrev 9,7) Han sier at «det er saligere å gi enn å få.» (Apostlenes gjerninger 20,35) Han sier at «den som velsigner skal trives.» (Ordspråkene 11,25) Å velsigne er å si noe godt til noe eller noen. Og ordene kan understrekes med å gi en gave. Giverglede henger ofte sammen med det å bli ledet av Guds Ånd. En blir minnet på noe. Det kan føre til en livslang giverglede og en livslang overgivelse til å gi. Andre ganger er det engangsgaver Gud leder oss til å gi. I det lange løp er givergleden en god indikator på om en gir der Gud vil en skal gi, og hvor mye en skal gi. Når det er med glede er vi nær Guds hjerte, når det er av tvang, gammel vane eller dårlig samvittighet, har vi kommet bort fra givergleden og livet Gud ønsker for oss. 

«Enhver må gi slik som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver.» (2. Korinterbrev 9,7)
​

Tiende 
Mange tenker på tiende som en slags pliktig «skatt» til Gud. Noen plukker ut Bibelvers og truer med forbannelse og vanskeligheter om en ikke gir ti prosent av inntekten til den lokale menigheten. Slik var det ikke i begynnelsen. Den første vi leser om i Bibelen som gav tiende var Abraham. Han gav i glede og begeistring til Guds utsending; Melkisedek, fordi Gud gjennom Melkisedek gav ham et løfte om seier over sine fiender. Tienden er ikke inkludert i De Ti bud, men gjennom Det Gamle Testamentet ble det en viktig måte å vise kjærlighet og tro til Gud. Gud liker når vi viser vår kjærlighet til ham gjennom å gi avkall på noe vi gjerne vil ha selv. Som de ti bud er en pekepinn på hvordan og hvor mye jeg skal elske Gud og mennesker, kan tienden være en pekepinn på hvor mye jeg kan gi til Guds sak. Noen har tatt versene fra Malakias 3,10 og laget en lære om at tienden skal gå til lokalmenigheten, og at hellige gaver skal gå til andre formål. Da blir det tatt for gitt at det som kalles «forrådshuset» er lokalmenigheten. Når vi sjekker dette med andre steder i Bibelen som bruker dette uttrykket får vi et litt annet bilde. 5. Mosebok 28,12 kaller Himmelen for Guds forrådshus. 1. Krønikerbok 26 og 27 bruker ordet på en lagerbygning. 2. Krønikerbok 32 forteller om kong Hiskias lagerrom (Forrådshus), og endelig i Nehemja 10 er det snakk om at forrådshuset er et lager i forbindelse med tempelet og tjenesten der. Det innsamlede skulle brukes til bygging, og vedlikehold, og til ofringene, og også til underhold av de som tjente i Tempelet. Ellers ser vi at ordet forrådshus blir generelt brukt om lagerbygg og om et sted hvor Guds velsignelse kan komme. «Derfor gir jeg dem som elsker meg, sann rikdom til arv, jeg fyller deres forrådsrom» (Ordspråkene 8,21). Så sett i sammenheng så tilhørte tienden til Israelsfolket tempelet og tjenesten der. Det var en måte å fordele utgiftene ved Gudstjenesten og rettssystemet i landet. I tillegg var det en av måtene å vise sin kjærlighet til Gud på. De hellige gavene var en spesiell måte å vise kjærlighet på. En kan tenke på dem som et ekstra takkeoffer. Det er vanskelig å fastslå ut fra noen av henvisningene til tienden i Den Gamle Testamentet at en gruppe tjenere skal ha mer og noen andre mindre. Det var en gave som ble gitt for at Gudstjenesten og Guds påbud skulle utføres.

På samme måte skal vi se at det er i Det Nye Testamentet. Gud velsigner oss med forskjellige ressurser som vi kan ære ham med. Så er han høstens Herre som fordeler Vi er jo aldri avhengige av andre en vår Allmektige Gud. Vi tjener ikke Mammon, vi tjener Gud. midlene slik Ham ser det er best. Det gjør Han ved å røre ved hjertene våre slik at vi kan være glade og trofaste givere.

I Det nye Testamentet blir ikke dette med tiende gitt så mye plass. Her er det viktigere med det nye livet og hjertets innstilling. I stor grad blir de ytre bastante budene byttet ut med et kjærlighetsbud.

«Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand…. Du skal elske din neste som deg selv» (Matteus 22, 37,39).

Nå lever Guds Ånd i våre hjerter, og Han leder oss og taler til oss. Både som enkeltindivider og som grupper. Når Jesus forteller om fariseeren i Lukas kapittel 18 så er han ikke imponert og smigret av at han gir tiende, han vil heller ha en kar som er ydmyk og ærlig. I Matteus kapittel 23 så sier han at tienden består, men at rettferdighet, barmhjertighet og troskap er viktigere.

​Apostlenes gjerninger og brevene nevner ikke tienden mye. Kun Hebreerbrevet bruker litt plass til det for å bevise at Jesus er en større prest enn Aron. Her kommer det også frem at tienden skal gis til Kristus, og ikke til bare en del av Kristi legeme som noen ofte vil ha det til. Tienden tilhører hele Kristi legeme, til alt det som Jesus gjør på vår jord. 
​

​Hvordan og hvor mye gav de første kristne?
I Apostlenes gjerninger kan vi lese om stor giverglede. I Kapittel 2 leser vi at alle delte med alle. I kapittel 4 leser vi om nyfrelste som hadde bygninger og eiendommer til overs, som de solgte, og gav overskuddet til arbeidet med å bevare de troende og til å vinne nye. Apostlene administrerte pengene hvor det trengtes mest. Generelt leser vi at pengene som ble samlet inn ble brukt til å hjelpe fattige og til misjon. 

«Disiplene vedtok da at hver av dem, ettersom de hadde råd til, skulle sende noe til hjelp for de brødre som bodde i Judea.» (Apostlenes gjerninger 11,29)

«…Kom jeg for å overbringe kjærlighetsgaver til mitt folk…» (Apostlenes gjerninger 24,17)

Tidlig var det viktig med misjon, men da som nå var det ikke alle som reiste ut. Da sto de som hadde faste inntekter og gikk i lokalmenighetene sammen med dem og støttet dem økonomisk.

«Du kjære! Du gjør en trofast gjerning med det du gjør for brødrene, enda de er fremmede. De har vitnet for menigheten om din kjærlighet. Du gjør vel med å hjelpe dem på vei, slik det er verdig for Gud. For det var for hans skyld at de drog av sted, og de tar ikke imot noen hjelp fra hedningene. Derfor skylder vi å ta oss av slike, så vi kan bli medarbeidere for sannheten.» (3. Johannes vers 5-8)

«Gjør alt du kan for å utruste Zenas, den lovkyndige, og Apollos for (misjons) reisen, så de ikke skal mangle noe.» (Titus 3,13).

Vi kan også lese om hvordan de praktiserte dette med å ha tillit til hverandre, og respekt for at vi blir ledet av Guds Ånd i givertjenesten.

«På den første dag i uken skal hver av dere, hjemme hos seg selv, legge til side det han får lykke til, for at ikke innsamlingen først skal begynne når jeg kommer.» (1. Korinterbrev 16,2)

Der sies det også noe om hvor mye vi skal gi: Så mye vi får lykke til. Så mye vi har råd til sier en oversettelse, så mye en er i stand til sier en annen.

Gi med tro og glede.
Så vi skal få lov til å være glade givere, givere som gleder oss over å kunne være med i Guds arbeid. Hos Gud er det ikke mer verdi i å bli sent ut enn å sende! Vi er et team som sammen utfører det viktige oppdraget. Gud vil lede oss så vi får trygghet i hvor mye og til hvem vi skal gi. På den måten blir det nok til alt det som Gud vil ha gjort her på Jorda.

Guds fred og glede! 
 
​Tormod Bakkevold