Norge, - En del av Europa
«Det er ikke deres sak å kjenne tider eller stunder som Faderen har underlagt sin egen myndighet. Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være vitner om meg i Jerusalem, og hele Judea og Samaria, og helt til jordensende.» Apgj. 1;7-8.
Slik formidler legen Lukas Jesu avskjedsord og befaling til disiplene i innledningen til Apostlenes Gjerninger. Med utgangspunkt i Jerusalem, skulle de formidle vitnesbyrdet om Jesus i Den Hellige Ånds kraft. Det jeg har lyst å dele med deg i «Mitt hjørne» denne gangen, er dette med «vårt Jerusalem». Det er sterkt å reise ut og evangelisere i Polen, på Balkan eller andre steder i Europa, men det er «Judea» og «Samaria». Men hvor er ditt og mitt Jerusalem? Det er der vi er kalt til å begynne vår vitnetjeneste om Jesus.
Slik formidler legen Lukas Jesu avskjedsord og befaling til disiplene i innledningen til Apostlenes Gjerninger. Med utgangspunkt i Jerusalem, skulle de formidle vitnesbyrdet om Jesus i Den Hellige Ånds kraft. Det jeg har lyst å dele med deg i «Mitt hjørne» denne gangen, er dette med «vårt Jerusalem». Det er sterkt å reise ut og evangelisere i Polen, på Balkan eller andre steder i Europa, men det er «Judea» og «Samaria». Men hvor er ditt og mitt Jerusalem? Det er der vi er kalt til å begynne vår vitnetjeneste om Jesus.
På midten av 70-tallet var jeg med å trente opp unge til teamvirksomhet i Norge. Vi kalte det «Operasjon Ongdomsteam». Målet var å sende unge team til byer og bygder der vitnesbyrdet om Jesus var en skjelden «vare». På en av disse turene kom vi til en øy i ytre Gulen som het Byrknesøy. Jeg hadde med et
team, men vi skulle også trene opp en ung, lokal jente, Oddbjørg.
Da vi hadde gått igjennom vår basis trening, spurte jeg henne: «Nå, hvor vil du begynne»? Hun så på meg, og med et stort smil pekte hun på nabohuset og sa: «Jeg begynner der»! Det var hennes Jerusalem.
Gjennom dagene vi var der ute i havgapet var det mange som tok imot Jesus, Da det var pause på diskoteket i ungdomshuset, fikk vi slippe til med sang og vitnesbyrd, og da vår tid var ute, inviterte vi de som ville snakke med oss, til å møte oss utenfor lokalet. Alle, så nær som en, kom ut, og vi fikk be med flere til frelse.
Oddbjørg begynte i sitt eget lille «Jerusalem». Etter en tid som vitne rundt omkring i Norge, drog hun sammen med sin mann som misjonærer til Sør Amerika. Jeg fikk begynne min tjeneste på søndagsskolen
hjemme på Bjorøy, like vest for Bergen. Min første tjeneste var å samle inn stjerne-kortene og sette i stjerner til alle som kom. Senere ble jeg søndagsskolelærer... Det var mitt Jerusalem. Når jeg idag ser tilbake, har tjenesten med vitnesbyrdet om Jesus tatt meg til nærmere 80 land. Men det begynte i mitt lille Jerusalem.
team, men vi skulle også trene opp en ung, lokal jente, Oddbjørg.
Da vi hadde gått igjennom vår basis trening, spurte jeg henne: «Nå, hvor vil du begynne»? Hun så på meg, og med et stort smil pekte hun på nabohuset og sa: «Jeg begynner der»! Det var hennes Jerusalem.
Gjennom dagene vi var der ute i havgapet var det mange som tok imot Jesus, Da det var pause på diskoteket i ungdomshuset, fikk vi slippe til med sang og vitnesbyrd, og da vår tid var ute, inviterte vi de som ville snakke med oss, til å møte oss utenfor lokalet. Alle, så nær som en, kom ut, og vi fikk be med flere til frelse.
Oddbjørg begynte i sitt eget lille «Jerusalem». Etter en tid som vitne rundt omkring i Norge, drog hun sammen med sin mann som misjonærer til Sør Amerika. Jeg fikk begynne min tjeneste på søndagsskolen
hjemme på Bjorøy, like vest for Bergen. Min første tjeneste var å samle inn stjerne-kortene og sette i stjerner til alle som kom. Senere ble jeg søndagsskolelærer... Det var mitt Jerusalem. Når jeg idag ser tilbake, har tjenesten med vitnesbyrdet om Jesus tatt meg til nærmere 80 land. Men det begynte i mitt lille Jerusalem.
Bygda Høyanger i Sogn som Øystein og Edith Sandtorv har besøkt flere ganger. I Bedehuset har hatt samlinger, og det er stort behov for å vinne nye mennesker for Jesus i denne bygda.
Vi som står i en stor og viktig tjeneste for Europa, la oss ikke glemme at Europa ikke begynner i Hirtshals. Vi er en del av Europa, og behovet for vitnesbyrdet om Jesus er større enn noen sinne. Sterke sekulære krefter har tatt over i barnehage, skole og familie-liv. Hvis vi våger å stikke hodet ut forbi våre lune menighetssammenheng, skriker avkristningen imot oss. Det er igjen tid for å gjenreise vitnesbyrdet om Jesus i bygder og byer.
For ikke så lenge siden besøkte Edith og jeg industri-tettstedet Høyanger på nordsiden av Sognefjorden. Vår kontakt for et møte, var en damen som var blitt frelst gjennom «Operasjon Ungdomsteam» for mange år siden. Lederen for bedehuset var positiv, og vi fikk ha møtet der. Vi var 5 stykker samlet i den store salen. Lederen for bedehuset, vår kontaktperson, Edith og jeg, - og en pinsevenn dame som kjente oss fra vår tid i Tabernaklet Bergen.
Gjennom dagene vi var der ute i havgapet var det mange som tok imot Jesus, Da det var pause på diskoteket i ungdomshuset, fikk vi slippe til med sang og vitnesbyrd, og da vår tid var ute, inviterte vi de som ville snakke med oss, til å møte oss utenfor lokalet. Alle, så nær som en, kom ut, og vi fikk be med flere til frelse.
5 stykker. Og som lederen sa, - «dette er det vanlige». Det er herlig å tilhøre en menighet med mange gode krefter og et godt miljø. Men rundt omkring i vårt sekulariserte samfunn vokser det opp en ny generasjon som enda ikke har hørt vitnesbyrdet om Jesus. Det er på tide å ta Norge på ramme alvor. Europa begynner ikke i Hirtshals.
For ikke så lenge siden besøkte Edith og jeg industri-tettstedet Høyanger på nordsiden av Sognefjorden. Vår kontakt for et møte, var en damen som var blitt frelst gjennom «Operasjon Ungdomsteam» for mange år siden. Lederen for bedehuset var positiv, og vi fikk ha møtet der. Vi var 5 stykker samlet i den store salen. Lederen for bedehuset, vår kontaktperson, Edith og jeg, - og en pinsevenn dame som kjente oss fra vår tid i Tabernaklet Bergen.
Gjennom dagene vi var der ute i havgapet var det mange som tok imot Jesus, Da det var pause på diskoteket i ungdomshuset, fikk vi slippe til med sang og vitnesbyrd, og da vår tid var ute, inviterte vi de som ville snakke med oss, til å møte oss utenfor lokalet. Alle, så nær som en, kom ut, og vi fikk be med flere til frelse.
5 stykker. Og som lederen sa, - «dette er det vanlige». Det er herlig å tilhøre en menighet med mange gode krefter og et godt miljø. Men rundt omkring i vårt sekulariserte samfunn vokser det opp en ny generasjon som enda ikke har hørt vitnesbyrdet om Jesus. Det er på tide å ta Norge på ramme alvor. Europa begynner ikke i Hirtshals.