Fra Krasnystaw høsten 2012. Dette lokalet har den nye menigheten fått leie, og i høst besøkte et team fra Norge dem. Etter dette besøket har det også vokst frem et ungdomsarbeid som Ania (med mikrofonen) leder. Hun er lønnet av Euromission og er med å starter opp menighetsarbeid på flere forskjellige steder i regionen.
For snart to år siden startet vi opp med møter i Krasnystaw. Vi har vært på skoler, på gatene og i kulturhus. Høsten 2011 sto Sven Harbo, fra Nærbø, som ofte tar med seg familien og team ut i Europa, utenfor et lokale midt i byen og sa: ”Her skal dere holde møter neste gang vi kommer!” Ganske riktig, høsten 2012 flyttet den nye menigheten inn i disse lokalene, og de kunne motta teamet fra Norge som besøkte byen i oktober 2012. Like etter at dette teamet hadde vært der startet Euromissions lokale arbeidere opp med ungdomsmøter.
De er ikke så store gruppen ennå, men stadig tar de med seg nye, så de vokser sakte men sikkert. De har også bestemt seg for at de i år skal invitere med seg flere av vennene sine, og de har flere spennende aktiviteter utover vinteren og våren for å kunne inkludere nye.
Det er jo supert, denne byen på ca 20.000 mennesker, har endelig fått en evangelisk menighet, og nå også et godt tilbud for de unge.
De er ikke så store gruppen ennå, men stadig tar de med seg nye, så de vokser sakte men sikkert. De har også bestemt seg for at de i år skal invitere med seg flere av vennene sine, og de har flere spennende aktiviteter utover vinteren og våren for å kunne inkludere nye.
Det er jo supert, denne byen på ca 20.000 mennesker, har endelig fått en evangelisk menighet, og nå også et godt tilbud for de unge.
Min Gud skal etter sin rikdom fylle all deres trang i herlighet i Kristus Jesus. (Filipperne 4,19)
Gud har lovt å sørge for oss, og for å få det til vil han bruke all den rikdommen som han har. Han har mange måter å gjøre det på, han eier Himmel og Jord.
Lenger nede vil jeg også fortelle dere fra en av byene vi arbeider i øst i Polen. Der er vi nå i gang med å starte det første ungdomsarbeidet i en by på 20.000 innbyggere.
Tilbake til dette at Gud vil sørge for oss. Jeg har så ofte gjort den tabben at jeg har vært mer opptatt av å mase på Gud om hvorfor han ikke gjør ting slik jeg gjerne vil at det skal gjøres. Jeg har glemt å heller spørre: ”Hva kan jeg gjøre?” ”Hva” istedenfor ”hvorfor.” Være aktiv istedenfor å ”vente og se.”
Gud glemmer aldri dere, han har fremtid og håp for dere. Derfor kan vi våge å tro på fremtiden, vi kan våge å tro at Gud vil være der i morgen, uansett hva som skjer.
Historien om de første dagene etter at Paulus hadde gitt sitt liv til Jesus er inspirerende lesning. Paulus vitner frimodig om sin nye tro, og det fører til at noen vil ta livet av ham. I stedet for å bli frustrert og mismodig er det noen som spør: ”Hva kan vi gjøre?” Væpnede vakter kommer nærmere og nærmere, alle utganger er stengt. Noen ville spurt: ”Hvor er Gud, hvorfor griper han ikke inn?” Heldigvis var det noen som kjente Herren godt nok til å vite at han er alltid god, han er alltid på vår side, han vil aldri svikte oss. Hvis han ikke spesielt minner oss på å vente og holde oss i ro, har han lovt å ”la alt det vi GJØR lykkes for oss.” Så de bad, fikk en idé, og handlet. Vi leser fra Apostelgjerningene 9,25-27
Men disiplene tok ham om natten og fikk ham ut gjennom muren ved å fire ham ned i en kurv. 26 Da han kom til Jerusalem, prøvde han å slutte seg til disiplene. Men alle var redd ham, for de trodde ikke at han var en disippel. 27 Men Barnabas tok seg av ham og førte ham til apostlene. Han fortalte dem hvordan Saulus på veien hadde sett Herren, og at Herren hadde talt til ham, og hvor frimodig han i Damaskus hadde talt i Jesu navn.
Tenk for en prøvelse, først blir du herlig frelst, så truet på livet, så reddet av mennesker som setter sitt eget liv på spill for å redde deg. Så kommer du til de ”skikkelig” kristne, og de vil ikke ha noe med deg å gjøre.
Igjen møter vi en handlingens mann, Barnabas, som spurte ”Hva kan jeg gjøre?” og ikke ”Gud hvordan kan du tillate at en slik forferdelig mann kommer til oss?” Hvis ikke disse hadde handlet som de gjorde, og Paulus ikke hadde blitt reddet, hadde vi manglet nesten halve Nye Testamentet.
Senere leser vi hvordan Paulus og teamet ble hindret fra å forkynne i en by, og så enda en by, før de ble ledet til å reise til Europa for å forkynne der. Igjen var fokus på hva kan vi gjøre, hvor kan vi reise, hvem kan vi forkynne for. Herren kommer og leder dem, han hadde noe spesielt i sine tanker.
Så kommer en tid som må ha vært vanskelig. Paulus ble satt i fengsel. I flere år var han sperret inne og forhindret fra å utføre sitt livs kall. Nå blir det vel klaging og sutring og negative tanker. Disse kommer i alle fall ikke frem i det vi kan lese. I stedet benyttet han tiden til å søke Gud, få åpenbaringer som kunne være til hjelp for de nye troende. Han ba, og skrev. Skrev brev, inspirert av Guds Ånd, som hjelper oss den dag i dag.
”Hva kan jeg gjøre Gud?…”
En historie som utfordrer meg er i Apostelgjerningene kapittel 8.
Samme dag brøt det løs en stor forfølgelse mot menigheten i Jerusalem, og alle unntatt apostlene ble spredt utover bygdene i Judea og Samaria.
De som nå var blitt spredt, drog omkring og forkynte evangeliets ord. (Apostelgjerningene 8,1,4)
Forfølgelse, de fleste troende blir spredt, må flykte fra sine hjem. Og så i stedet for å sette seg ned å gråte og spør hvordan Gud kunne tillate noe slikt, benyttet de bare muligheten til å forkynne om Jesus til mange nye der de kom.
Men de gikk ut og forkynte overalt. Og Herren virket med og stadfestet Ordet ved de tegn som fulgte med. (Markus 16,20 )
Så Gud vil sørge for oss, han har alltid en løsning, men passiv klaging har aldri vært en god måte å få Gud til å gripe inn. Den Allmektige Gud vil ha oss med, selv om det blir som elefanten og musa, så vil han ha oss med. En bønn, en hjelpende hånd, en gave. En gang, helt i begynnelsen av misjonstjenesten, bad jeg om et bestemt beløp til en misjonsreise. Når jeg bad ble det helt tydelig for meg at jeg skulle gå hjem og selge en båt jeg hadde, og gi pengene til en bestemt misjonær. Jeg forsøkte å si til Herren at han misforsto. Det var jeg som trengte penger. Vel, jeg gjorde som jeg ble minnet om, og ganske riktig, pengene kom, og mer til. Så ofte når vi har et behov, leder Herren oss til å så slik at vi kan høste det vi trenger.
Sammen når vi ut til en etter en, familie etter familie, by etter by. Tusen takk for at dere vil stå sammen med oss. Dette er for stort for oss, men sammen kan vi klare det: Europa tilbake til Gud!
Tormod Bakkevold, Euromission
Gud har lovt å sørge for oss, og for å få det til vil han bruke all den rikdommen som han har. Han har mange måter å gjøre det på, han eier Himmel og Jord.
Lenger nede vil jeg også fortelle dere fra en av byene vi arbeider i øst i Polen. Der er vi nå i gang med å starte det første ungdomsarbeidet i en by på 20.000 innbyggere.
Tilbake til dette at Gud vil sørge for oss. Jeg har så ofte gjort den tabben at jeg har vært mer opptatt av å mase på Gud om hvorfor han ikke gjør ting slik jeg gjerne vil at det skal gjøres. Jeg har glemt å heller spørre: ”Hva kan jeg gjøre?” ”Hva” istedenfor ”hvorfor.” Være aktiv istedenfor å ”vente og se.”
Gud glemmer aldri dere, han har fremtid og håp for dere. Derfor kan vi våge å tro på fremtiden, vi kan våge å tro at Gud vil være der i morgen, uansett hva som skjer.
Historien om de første dagene etter at Paulus hadde gitt sitt liv til Jesus er inspirerende lesning. Paulus vitner frimodig om sin nye tro, og det fører til at noen vil ta livet av ham. I stedet for å bli frustrert og mismodig er det noen som spør: ”Hva kan vi gjøre?” Væpnede vakter kommer nærmere og nærmere, alle utganger er stengt. Noen ville spurt: ”Hvor er Gud, hvorfor griper han ikke inn?” Heldigvis var det noen som kjente Herren godt nok til å vite at han er alltid god, han er alltid på vår side, han vil aldri svikte oss. Hvis han ikke spesielt minner oss på å vente og holde oss i ro, har han lovt å ”la alt det vi GJØR lykkes for oss.” Så de bad, fikk en idé, og handlet. Vi leser fra Apostelgjerningene 9,25-27
Men disiplene tok ham om natten og fikk ham ut gjennom muren ved å fire ham ned i en kurv. 26 Da han kom til Jerusalem, prøvde han å slutte seg til disiplene. Men alle var redd ham, for de trodde ikke at han var en disippel. 27 Men Barnabas tok seg av ham og førte ham til apostlene. Han fortalte dem hvordan Saulus på veien hadde sett Herren, og at Herren hadde talt til ham, og hvor frimodig han i Damaskus hadde talt i Jesu navn.
Tenk for en prøvelse, først blir du herlig frelst, så truet på livet, så reddet av mennesker som setter sitt eget liv på spill for å redde deg. Så kommer du til de ”skikkelig” kristne, og de vil ikke ha noe med deg å gjøre.
Igjen møter vi en handlingens mann, Barnabas, som spurte ”Hva kan jeg gjøre?” og ikke ”Gud hvordan kan du tillate at en slik forferdelig mann kommer til oss?” Hvis ikke disse hadde handlet som de gjorde, og Paulus ikke hadde blitt reddet, hadde vi manglet nesten halve Nye Testamentet.
Senere leser vi hvordan Paulus og teamet ble hindret fra å forkynne i en by, og så enda en by, før de ble ledet til å reise til Europa for å forkynne der. Igjen var fokus på hva kan vi gjøre, hvor kan vi reise, hvem kan vi forkynne for. Herren kommer og leder dem, han hadde noe spesielt i sine tanker.
Så kommer en tid som må ha vært vanskelig. Paulus ble satt i fengsel. I flere år var han sperret inne og forhindret fra å utføre sitt livs kall. Nå blir det vel klaging og sutring og negative tanker. Disse kommer i alle fall ikke frem i det vi kan lese. I stedet benyttet han tiden til å søke Gud, få åpenbaringer som kunne være til hjelp for de nye troende. Han ba, og skrev. Skrev brev, inspirert av Guds Ånd, som hjelper oss den dag i dag.
”Hva kan jeg gjøre Gud?…”
En historie som utfordrer meg er i Apostelgjerningene kapittel 8.
Samme dag brøt det løs en stor forfølgelse mot menigheten i Jerusalem, og alle unntatt apostlene ble spredt utover bygdene i Judea og Samaria.
De som nå var blitt spredt, drog omkring og forkynte evangeliets ord. (Apostelgjerningene 8,1,4)
Forfølgelse, de fleste troende blir spredt, må flykte fra sine hjem. Og så i stedet for å sette seg ned å gråte og spør hvordan Gud kunne tillate noe slikt, benyttet de bare muligheten til å forkynne om Jesus til mange nye der de kom.
Men de gikk ut og forkynte overalt. Og Herren virket med og stadfestet Ordet ved de tegn som fulgte med. (Markus 16,20 )
Så Gud vil sørge for oss, han har alltid en løsning, men passiv klaging har aldri vært en god måte å få Gud til å gripe inn. Den Allmektige Gud vil ha oss med, selv om det blir som elefanten og musa, så vil han ha oss med. En bønn, en hjelpende hånd, en gave. En gang, helt i begynnelsen av misjonstjenesten, bad jeg om et bestemt beløp til en misjonsreise. Når jeg bad ble det helt tydelig for meg at jeg skulle gå hjem og selge en båt jeg hadde, og gi pengene til en bestemt misjonær. Jeg forsøkte å si til Herren at han misforsto. Det var jeg som trengte penger. Vel, jeg gjorde som jeg ble minnet om, og ganske riktig, pengene kom, og mer til. Så ofte når vi har et behov, leder Herren oss til å så slik at vi kan høste det vi trenger.
Sammen når vi ut til en etter en, familie etter familie, by etter by. Tusen takk for at dere vil stå sammen med oss. Dette er for stort for oss, men sammen kan vi klare det: Europa tilbake til Gud!
Tormod Bakkevold, Euromission
