​Noe av det fineste jeg ser og opplever på misjonsturene våre i Europa, er når jeg ser håpet blir tent i øyner som før var fulle av håpløshet. Vi har møtt mange mennesker i løpet av de snart 30 årene vi har vært på ”veien” i Europa. Mange håpløse situasjoner har blitt forandret fordi Jesus fikk lov å komme til. Det som alltid rører meg mest er når noen tar imot Jesus og blir født på ny. De ber en bønn, noen bøyer kne, og gir sine liv til Jesus. Det er det aller største . Da kommer der som regel en tåre eller to hos meg. Det er også fantastisk nydelig å se når mennesker blir helbredet. Det er like forunderlig og stort hver gang. Vi legger hendene på dem og ber en enkel bønn, og så kommer Gud med sin underfulle kraft. Det er ikke vanskelig å forstå at noe har skjedd. Det er bare å se på den personen vi har bedt for. Ansiktet lyser opp i glede og forundring, de tester ut beinet, ryggen eller armen som var vond før vi bad, men som nå har blitt bedre eller er helt i orden. De kan nesten ikke tro at det er sant. Akkurat dette skjedde på et møte i Banja Luka i februar. En mann ønsket forbønn for beinet sitt som hadde vært smertefullt i lang tid. Vi bad for han og alle smertene forsvant momentant! Han kunne nesten ikke tro det. Ansiktet lyste opp og han sa : ”Interessant!” Han fortalte oss at han hadde et arbeid der han jobbet mye fysisk og nå kunne han gå på jobben sin uten å være plaget med smerter i beinet. Han var så takknemlig til Gud. 

Ljiljana Virag (med heftene) forteller om hvordan hun fikk et nytt liv sammen med Jesus

​Jeg heter Ljiljana og bor i Virovitica i Kroatia. Jeg har to voksne sønner og ett barnebarn. Da jeg var liten trodde jeg på Gud og jeg husker at jeg ofte satt og leste i den illustrerte bibelen min. Men da jeg ble større tenkte jeg mindre og mindre på Gud. Jeg bad til Gud når jeg hadde problemer, men Han var egentlig aldri en del av livet mitt.

​Jeg har alltid vert en optimist som har fokuserte på de gode sidene av livet og forsøkt å finne noe godt i alle ting. Jeg la merke til at ingen så ut til å gå gjennom livet uten noen som helst slags problemer; For noen var det Økonomiske problemer, for andre var det barna, ekteskapet eller helsen. Så jeg prøvde å være fornøyd med livet mitt som det var. Det kunne jo vært så mye verre… 

​”Jeg vil gi deg rikdommer i mørket og skatter som er gjemt på mørke steder, så du kan vite at jeg er Herren, som kalte deg ved navn, Israels Gud.” Jesaja 45:3

Vi går alle gjennom forskjellige perioder, situasjoner, omstendigheter og sesonger i livet. Du som leser dette akkurat nå, jeg vet ikke om du føler du vandrer gjennom dødsskyggens dal, eller ligger i grønne enger (Salme 23). Det jeg vet er at hver sesong vi befinner oss i, så er Jesus der med en invitasjon om å gå dypere med Han.

​Det kan virke så uforståelig, men vi må minne oss på at han kan snu alt vondt til noe godt. Det er noe vi har hørt så lenge, at vi noen ganger glemmer å proklamere det ut når vi føler alt raser rundt oss, og det virker som tårene aldri tar slutt.

​Familien Haugland reiste til Øst Polen i høstferien 2017. Her fikk de gi Jesus til mange enkeltpersoner, og de var til stor oppmuntring for de troende som de støttet i evangelieringen. 

​Team Haugeland var i Opole Lubelskie i høstferien. Det ble noen minnerike dager: 

​Mandag formiddag hjalp vi et eldre ektepar på åkeren deres. Dette paret hadde også en pleitrengende sønn på 28 år, som var psykisk syk. Vi plukket gulerøtter og bringebær en god stund, og familien var enormt takknemlige for hjelp i åkeren og et Guds ord.

​Senere den dagen besøkte vi et familie-barnehjem. På familie barnehjemmet fikk vi delt budskapet om at Jesus elsker oss så mye og at vi betyr alt for han. Etterpå lekte vi litt med barna. For en fryd og en glede og få møtet disse skjønne barna. Å få lov til å hjelpe og glede noen av Jesu minste, det kan ikke beskrives! Noen såpebobler, hoppeslott og litt ballspill kan bety en så stor forskjell når Jesus er med i det.

​Tirsdagen gikk med til litt handling, besøk av ei ung jente, og et husmøte på kvelden. Da kom det en ung familie på besøk, og vi fikk dele evangeliet med dem. De var svært takknemlige for å møte oss, og de gikk glade og velsignet fra møtet.   

​Finnes det en enkel oppskrift på hvordan vi kan gi Jesus til barna våre? Guds ord sier i 5 Mosebok 6.7 ”Og du skal innprente dem(Ordene fra Bibelen) i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg og når du står opp.”

Dette verset har vært en hjelp for oss i hvordan vi kunne gi Jesus til våre barn. Vi forsøkte å gjøre dette til en naturlig del av hverdagen vår; Vi ba når noe var vanskelig eller hadde en takkstund når noe bra hadde hendt.

Når du sitter i ditt hus
Vi ba sammen før vi spiste(det gjør vi fortsatt), ikke en lang bønn som gjorde at maten ble kald og ungene utålmodige, men en kort enkel bønn. Når ungene hadde besøk ba vi litt for de som var på besøk, det var veldig populært blant vennene til våre barn. ”Når vi er på besøk hos Bakkevold så ber de for oss.”

Når du legger deg og når du står opp
Når barna var små og vi skulle ha godnatt stund sammen med dem, så ble det en stund der vi kunne be og snakke sammen. Mange av de beste stundene kom ofte om kvelden når barna skulle legge seg. Vi kjente at dette var viktig og vi tok oss god tid. 

Når jeg hører ordet «gi» tenker jeg automatisk på penger som skal gis – enig? Men, er det slik?

Som student skulle jeg jobbe et år i Tyskland som trainee og siden mine tysk-kunnskaper var svake, tenkte jeg det var lurt å bruke deler av sommeren i forkant på et tysk-kurs i Tyskland. Greit nok, men «plutselig» befant jeg meg i et nytt land, uten noen kjente. Jeg hadde leid meg en liten leilighet for sommeren og TV /radio var ikke del av inventaret.. Mobiltelefon visste vi ikke hva var. Stillhet fikk en ny dimensjon for meg, det samme fikk ordet ensomhet. Å være helt ny i et land var en utfordrende situasjon, og kveldene ble veeeeldig lange, det samme ble helgene… En dag tok jeg undergrunnen inn til kurset jeg gikk på. Jeg var mismodig, tysken var vanskelig å få grepet på, presset fra det som lå foran meg med å jobbe i tysk bank kjentes godt. Plutselig var det ei dame i 30 årene som smilte til meg på toget – hvilken varme!

​Jeg vil fortelle dere litt fra vår siste misjonstur til Bosnia. Vi var seks personer som reiste, fire fra vår menighet i Virovitica og et ektepar fra Serbia. Den første dagen vi kom frem så møtte vi vår kontakt Bane i menighetens lokaler i Banja Luka. Det skulle egentlig være bønnemøte den kvelden, men det var bare vi og Pastor Bane som kom. Vi fikk en herlig stund sammen der vi sang lovsanger og bad til Gud. Etterpå snakket vi sammen om dagene vi som team skulle være i Bosnia. Dagen etter var vi i en by som heter Srbac, der vi hadde møte hjemme hos en eldre dame. Det kom fem personer til møte og den ene av dem, en kvinne, var på møte for aller første gang. På slutten av møte fikk vi be for henne og lede henne til Jesus. Jeg tror at fellesskapet i Srbac har et potensiale til å bli en god menighet en dag. Når alle kommer så er de rundt 10 personer på samlingene og det kjennes som et varmt og inkluderende fellesskap. Jeg tror at Gud kan gjøre store ting gjennom 10 mennesker i en by som tror på ham og står sammen i bønn.

​Det er spesielt fantastisk med vinterferie når den kan brukes sammen med nye og gamle venner, og at vi sammen reiser ut på misjonsmarka og er med på å spre de gode nyhetene om Jesus. Tentro Søgne teller 21 elever skoleåret 2016-2017 og alle sammen var med på misjonsturen til Polen. Det ble en glad og høylytt gjeng som tilbrakte 8 innholdsrike dager sammen.

Når noen skal fortelle venner og familie i etterkant om hva en har opplevde på tentro-tur er det ofte fokus på nye vennskap og morsomme sosiale hendelser. Og de er det mange av på årets tentro-tur! Likevel er det andre opplevelser som nok har satt dypere spor hos flertallet av tenåringene. Flere har trekt frem hvor godt de kjente det etter å ha fått være med og dele- dele et Bibelord, dele en forbønn, dele en gave, dele et smil! Og det er helt i tråd med Bibelens ord om at ​«Det som sprer velsignelse trives godt.» (Ordsp. 11.25)

​Slike vitnesbyrd fra tenåringene blir litt ekstra sterke for oss ledere som vet at dette var ett av bønneemnene for turen; at tenåringene skulle få oppleve gleden av å gi. En generøs atmosfære smitter og skaper grobunn for at den enkelte til å bryte grenser og dele fra sitt indre skattekammer 

​Kaffen er nykokt på kanna, øynene holder på å venne seg til å være åpne. Det begynner sakte men sikkert å bli lysere ute. En ny dag har startet. Bibelen og notatblokka ligger klare for å bli åpnet og ta meg inn i Guds nærvær. Hvorfor starte dagen slik? Tenker du kanskje… Hva er så viktig med å bruke tid sammen med Jesus? Og må man like kaffe for å bruke tid sammen med han?

​For meg personlig så går det ikke en dag uten at jeg sitter ved Jesu føtter. Om det er 10 minutter eller to timer. Han er den jeg har valgt å bygge livet mitt på, han er klippen i mitt liv og jeg er alltid nysgjerrig på å høre hva han har å si til meg. Det er noe magisk og spesielt med morgener. Det er en helt ny dag som ligger foran og ingenting har skjedd ennå. Jeg elsker å være sammen med Jesus FØRST, så han kan gi meg det jeg trenger for dagen. Han vet alt jeg kommer til å møte. Jeg vil la Han fortelle meg hvem jeg er og hvor dyrebar jeg er. Jeg vil la han fortelle meg hvor høyt han elsker alle de jeg skal møte den dagen, så jeg kan elske dem enda bedre. Han er mitt daglige brød og jeg er helt avhengig av tid sammen med han. Ingenting kan fylle meg opp som Jesus, og det finnes ikke noe bedre enn å starte dagen full av ; Kjærlighet, glede, fred og frimodighet.

En reiser på misjonstur for andre og ikke seg selv, ikke sant? Jeg tror ikke vi var helt forberedt på hvor mye denne turen kom til å gjøre med oss som fellesskap og hver enkelt personlig.

I høstferien var vi 16 stk. som besøkte en liten kirke i byen Virovitica, Kroatia. Det var fullpakka dager med gateevangelisering, drama, dans, vitnesbyrd, hjemmebesøk og mer. Vi fikk en skikkelig kickstart da vi kom frem søndags kveld, for da var det bare å pakke opp alt utstyr og gjøre seg klar for den første gudstjenesten. Hver gudstjeneste delte noen av ungdommene fra eget liv. Det var livsnært, ekte og personlig, med andre ord enormt sterkt både for de som hørte på og for den som delte. Det er rø- rende hvor mye Gud har gjort i livet til disse ungdommene allerede nå i en alder av 17 år!

​Et par av ettermiddagene var satt av til hjemmebesøk. Smågrupper på 5-6 personer besøkte familier som av ulike grunner hadde økonomiske vanskeligheter. Vi fikk høre fra livet til familiene, oppmuntre dem med ord fra bibelen og be for dem. Før besøkene var vi innom dagligvarebutikken for å kjøpe inn noen handleposer med mat. Noen av familiene levde på spagetti og tomatsaus til middag fordi de ikke hadde mer enn 20 kroner om dagen å bruke på mat.