Jeg sitter på kontoret vårt i dag og tenker på misjons turen vi akkurat har lagt bak oss. 11 dager på veien i 3 ulike land , mange mennesker, mye inntrykk, og over alt hører vi vitnesbyrd om Guds godhet, omsorg og trofasthet.

​Slovakia

Et ektepar vi besøkte i Nove Zamky fikk virkelig oppleve Gud som forsørger etter at ektemannen mistet jobben for en stund tilbake. Helt uventet begynte det å komme en konvolutt med 500 euro i postkassen hver måned. De vet ikke hvem pengene kommer fra, men er takknemlig til Gud for at Han minner noen om å gi. De har et sterkt ønske om å reise på team turer noen ganger i året og det vil vi i Euromission hjelpe dem med. Drømmen er å drive med evangelisering og menighetsplanting i Makedonia; det landet som han kommer ifra. Vi i Euromission heier på slike drømmer og er med i bønn om at de skal lykkes.

Spennede tider! Vi ser mer og mer av det vi har bedt om og drømt om i mange år. Vi begynner å se at flere og flere vil være med å gi Jesus til de europeerne som ennå ikke har noen troende i sin by.

Flere vil reise på evangeliserings team. Vi hjelper menigheter og grupper slik at de kan få reise og være med å oppfylle misjonsbefalingen. I tillegg til teamturer fra Norge hjelper vi menigheter og grupper i Danmark, Polen, Slovakia og Serbia slik at de også kan få oppleve gleden ved å dele troen sin utenfor sin egen by. Vi lever i forventning, vi ønsker å se mer av Gud vilje og Hans rike her på Jord. Vi lever også med lengsel etter Himmelen. Vårt hjemland er Himmelen, livet her på Jord er bare midlertidig. Vi gleder oss over Skaperverket og alle Guds velsignelser her.

«Det er ikke deres sak å kjenne tider eller stunder som Faderen har underlagt sin egen myndighet. Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være vitner om meg i Jerusalem, og hele Judea og Samaria, og helt til jordensende.» Apgj. 1;7-8.

Slik formidler legen Lukas Jesu avskjedsord og befaling til disiplene i innledningen til Apostlenes Gjerninger. Med utgangspunkt i Jerusalem, skulle de formidle vitnesbyrdet om Jesus i Den Hellige Ånds kraft. Det jeg har lyst å dele med deg i «Mitt hjørne» denne gangen, er dette med «vårt Jerusalem». Det er sterkt å reise ut og evangelisere i Polen, på Balkan eller andre steder i Europa, men det er «Judea» og «Samaria». Men hvor er ditt og mitt Jerusalem? Det er der vi er kalt til å begynne vår vitnetjeneste om Jesus.

Mye skjer i Polen.

I juli skjedde det mye på evangeliseringsfronten i Polen. Vi hadde team ute i flere byer og mange har søkt frelse i løpet av den tiden teamene var ute. Dette var polske team hvor vi har vært med å trent ledere, og vi støtter dem økonomisk.

Her forteller Kasia og Robert Dabrowska litt fra den ene uken byen Janow Podlaskie, helt øst i Polen:

​Vi er takknemlige til Gud for hans godhet og for deg som står med oss i bønn. Vi er også takknemlige for all økonomisk støtte og for alle gode ord dere sender til oss. Det er til stor oppmuntring. ​Etter at vi har fått vårt eget rom i Janow, har mange ting blitt mye enklere for oss. Vi er utrolig takknemlige til dem som Gud har ledet til å støtte oss i dette arbeidet. Det er et stor mirakel for oss, for vi har vært i bønn i mer enn tre år nå om å få vårt eget rom/samlingssted. Denne gangen skjedde mirakelet gjennom en mann som vi ikke kjente. Er det ikke fantastisk! Vår Gud er sannelig stor!

​Takket være dette nye rommet vårt kan vi nå invitere barna og foreldrene deres til Bibelklubb hver uke. Vi har også startet opp med ungdomsmøter der vi forteller ungdommene om hvem Gud er. Vi leser i Bibelen, synger, ber, snakker og leker sammen. Det gir oss stor glede når vi kan dele Jesus med noen som vil høre!  

​Ja, det er mange som trenger et besøk av noen som følger Jesus. Det er så herlig å lese om Jesus som «gikk omkring til alle byene og landsbyene» (Matteus 9, 35) Han ville besøke alle! Han ønsket at alle skulle få muligheten til å få et personlig møte med Ham. Nå er det vår tur, Jesus er i Himmelen og Han ber for oss. Vi har fått Guds Ånd i vårt indre, den samme Ånd som bodde i Jesus. Så når vi kommer et sted, kommer Guds Ånd der sammen med oss. Da kan de vi møter få oppleve det samme som om det var Jesus som
kom. Det er spennende!

​Evangelisering og misjon er viktig. Det er ikke alltid behagelig, og det kan ofte koste mer enn vi ønsker at det skal gjøre. Men, for Far i Himmelen gjør det så vondt når noen går fortapt. Han lengter etter alle dem som Han ikke får kontakt med. Han vil så gjerne at alle, i alle fall skal få en sjanse til å bli Hans barn.

Derfor utfordrer Han oss til å ikke stivne i gamle vaner og gå oss fast i dype spor. Han utfordrer oss og sier: «Nå er det lenge nok!»

Lenge nok har noen ventet på at en som følger Jesus skulle komme å besøke dem. Hver gang vi reiser ut er det noen som får møte Jesus. Hver gang vi besøker et hjem, besøker en skole, har et evangeliseringsmøte, eller besøker en institusjon, er det noen som får et møte med vår Far i Himmelen.

 

Nesten et frekt spørsmål, for alle tenker at de tror på den rette Gud. Og noen sier de ikke tror på Gud, og når de forteller meg om hvordan den guden de ikke tror på, er, så må jeg si at den guden tror heller ikke jeg på. Så, hvordan er vår Gud? Bibelens Gud? Den Gud som Jesus kalte sin Far? Den Gud som Jesus skulle vise denne verden, og gjennom sitt liv skulle Han gi et sant bilde på hvordan Han er. Noen vil nok tenke med seg selv at dette høres dypt og vanskelig ut, men det er det ikke. Det er bare veldig viktig. For det indre bilde du og jeg har, når vi hører eller tenker ordet: «Gud», det får store ringvirkninger for hele vårt liv.

Noen glemmer at det finnes en ond Djevel som gjør alt han kan for å «stjele, myrde og ødelegge» (Johannes 10,10). De ser ut til å tenke at alt som skjer har sitt opphav hos Bibelens Gud. Denne usynlige, men onde Djevelen, liker å lure mennesker til å tro at Bibelens Gud står bak alt som er ondt og vanskelig.

​Jeg tror de fleste av oss en eller flere ganger har kjent på følelsen av å ikke ha noe å gi. Vi har kanskje fått en utfordring om å dele et vitnesbyrd, si noe på et møte, eller vi har blitt kjent med noen som ikke deler vår tro. Og så komme følelsen snikende;” Hva skal jeg si, hva kan jeg bidra med?” Alle andre” har så mye mer å komme med og det virker så lett for dem.”

Vi har ofte fått høre det fra mennesker når vi snakker om misjon og det å dele sin tro med andre.” Det er så lett for dere, dere er jo bare sånn.” Men det er ikke alltid bare lett for oss heller, vi kjenner også på de samme tingene som andre. Derfor har jeg lyst til å dele noen med deg i dag som har hjulpet meg i årenes løp.

De som har lest litt i Bibelen har nok lest historien om Peter og Johannes som kommer til tempelet og møter en lam mann. (Apostlenes gjerninger 3.1-8) Den lamme sitter der og tigger penger, det var det som
var sosialsystemet på den tiden. Peter og Johannes vet hva mannen forventer, men de har ikke det han spør etter, de er ikke så rike på gods og gull, de er egentlig nok så fattige i verdens målestokk. Men Peter og Johannes depper ikke av den grunn, de vet at de har noe den lamme mannen trenger, de må bare få han til å skjønne at de har noe de vil gi til han. Så Peter sier; Sølv eller gull det har vi ikke, men DET VI HAR VIL VI GI TIL DEG; I Jesus Kristus nasareerens navn, vi byder deg STÅ OPP OG GÅ. Og mannen reiste seg opp og var helbredet.

Danijela Budanov kjører her sammen med sin ektemann Igor. Her forteller hun om hvordan Jesus har reddet henne fra et liv i fornedrelse til et liv i glede, fellesskap og håp.

Jeg ble født i Serbia, et land som på den tiden, var styrt av kommunister og der den ortodokse religionen var den eneste sanne tro. Jeg husker at min barndom var lykkelig. Jeg var mine foreldres første barn og det første barnebarnet til mine besteforeldre. Jeg hadde alt jeg kunne ønske meg. På tross av dette ble forholdet til min far komplisert for meg. Jeg tror han innerst inne ønsket at jeg skulle være en gutt, for han behandlet meg alltid som en. Jeg lengtet desperat etter hans kjærlighet, omsorg og beskyttelse.

Det er offisielt høst, og vi går på nytt inn i en ny sesong. Denne nye sesongen har vært annerledes for meg, siden det har vært mye forandring og jeg har måtte finne en ny rytme i hverdagen enn den jeg var vant til.

​Det kan vært litt humpete, rotete, rart, trist og vanskelig å trå inn i noe nytt. Det er ikke alltid når Gud kaller oss inn i noe nytt at det er superenkelt og gøy med en gang. De fleste av oss liker det behagelige og vante hverdagslivet, og kan kjenne det veldig på hele kroppen når livet endrer seg. For noen er livet snudd opp ned denne høsten, du har kanskje flyttet, fått enda et barn, begynt i ny jobb, mistet jobben, begynt i ny menighet, sykdom, fått mer ansvar på et område. Listen er lang. Tror at alle som leser dette, inkludert meg som skriver, står ovenfor (i ulik grad) noe nytt denne høsten.

Hvordan håndterer vi det når forandringene tar litt pusten fra oss, og gjør at vi mister litt bakkekontakten? Forandringen i seg selv kan være noe godt, men du reagerer med å bli trist og sette deg selv utenfor. Noe jeg tror er viktig er å la seg sørge over det som har vært, fordi da kan man med et helt hjerte trå inn i det
nye.

Forandringer og nye sesonger er uunngåelig i livet. Derfor er det viktig å lære seg selv å kjenne, så man vet hvordan man skal ha riktig fokus når det kan virke som den humpete veien aldri tar slutt.

​