​Kjære venner

i er takknemlige til Gud for det året som har gått. Vi takker Ham for hans godhet og nåde og for visdommen han gir oss når vi trenger det , både personlig og i misjonsarbeidet. Vi takker Ham også for dere, fordi dere er en stor velsignelse og støtte for oss.

Der er nye utfordringer som ligger foran oss, og vi kjenner forventninger til hva Gud kan gjøre. Jeg tror at dette året blir fylt med velsignelser fra Gud, og det eneste vi trenger å gjøre er å invitere ham inn i hver eneste del av våre liv. La han få lede oss, og bruke oss og så tror jeg vi vil få oppleve store gjennombrudd.

​Jeg vil fortelle litt av det vi har opplevd de siste månedene, litt av hva vi har vært engasjert i og også litt om hva vi har kjempet med. Vi er takknemlige til Gud for alt, for hver opplevelse og utfordring, for det var gjennom alt dette vi fikk oppleve gjennombrudd i våre liv og Gud fikk ære.

​Jesus inn på skolene For en stund siden åpnet det seg en mulighet til å besøke et par skoler og forkynne evangeliet. Til sammen 400 ungdommer fikk høre vitnesbyrd om Guds kjærlighet. Vi fortalte dem hva Gud hadde gjort i våre liv og den forvandlingen som hadde skjedd da vi tok imot Jesus. Mange av ungdommene ble berørt og det samme ble lærerne som kom til oss etterpå for å takke oss for det vi hadde sagt og for de gode verdiene vi formidlet til de unge.   

​Hjemme hos oss har måltider vært en viktig ”greie”!! Så sant vi kan har vi spist både frokost og middag sammen. Selvfølgelig går ikke det hver dag, med jobb som skal rekkes, aktiviteter og ikke minst: mobiltelefoner som ringer akkurat når vi har satt oss….. ”jeg skal bare svare…..” Regner med at det er flere enn oss som har disse utfordringene!

​​Så hvorfor gidder vi?

Jo, av mange grunner: Det er viktig med sunn og god mat i en familie, treffes, og lære barna våre litt bordmanerer. Men, det å spise sammen er så mye mer enn det! Å lære oss å lytte til den som prater, bry oss og være sammen som familie er superviktig og vi har funnet ut at middags-stunden er et godt tidspunkt for å fokusere på dette.

Jeg var nok ikke så veldig opptatt av måltider da jeg var nygift, men vi kom begge fra familier hvor vi spiste middag sammen så ​derfor fortsatte vi i samme tradisjon. Synge for maten var helt normal rutine. Tradisjon – ting var bakt inn i oss uten at vi skjønte det , og nå nærmer jeg meg kjernen på det jeg har lyst å dele denne gangen:​

Tentro teamet besto I år av 26 konfirmanter og 9 ledere. (5 voksne, og 4 ungdommer).

​Turen var til sammen en uke. De første to dagene i buss var god kvalitets tid for gruppen til å bli godt kjent og trygge på hverandre. Mye glede og høy lyd! Vi kom frem øst i Polen lørdag kveld, og møtte da Pastor Leszek Halzuk og noen ungdommer fra menigheten der. Første dagen var vi med i menigheten til Leszek i Miedzyrzec Podlaskie, hvor vi deltok med lovsang, vitnesbyrd, forkynnelse og drama. Den ettermiddagen kjørte vi til Losice hvor vi besøkte en del familier i hjemmene deres. Vi fikk be for dem, og invitere dem til møte samme kvelden. I møtet der fikk vi igjen dele Jesus med dem gjennom sang, vitnesbyrd, drama og forkynnelse. Det ble et veldig sterkt møte hvor mange fikk oppleve Jesus personlig. Mange av ungdommene bad for mennesker og fikk oppleve hvordan Gud virket gjennom dem. Noen polske ungdommer var med oss hele dagen, og det var veldig fint å tjene sammen med dem.

Har du sett møteannonsene som høflig, og gjerne med en forventning, avsluttes med ordene ”Alle hjertelig velkommen”. Vi sørlendinger og vestlendinger har sett hundreder av dem. Og så kommer møtedagen, - og den samme, trofaste flokken samles igjen. Og for å si som de sier i Tromsø: ”Og slik går nå dagan.” Slik går også månan og åran.... Om det er å fullføre Jesu befaling om å gå ut i hele verden og gjøre alle folkeslag til Hans disipler, vi har som mål, - Ja, da er det tid for å revurdere vår satsing og strategi. For noen år siden møtte jeg en pastor der han satt trygt bak sin fine kontorpult og stolt fortalte meg om alle menighetens gode aktiviteter. Det var noe hver eneste dag. Så stilte jeg ham et direkte spørsmål: ”Men når er dere ute og evangeliserer?” Svaret som kom sjokkerte meg: ”Nei, det har vi ikke tid til!”

​Noe av det fineste jeg ser og opplever på misjonsturene våre i Europa, er når jeg ser håpet blir tent i øyner som før var fulle av håpløshet. Vi har møtt mange mennesker i løpet av de snart 30 årene vi har vært på ”veien” i Europa. Mange håpløse situasjoner har blitt forandret fordi Jesus fikk lov å komme til. Det som alltid rører meg mest er når noen tar imot Jesus og blir født på ny. De ber en bønn, noen bøyer kne, og gir sine liv til Jesus. Det er det aller største . Da kommer der som regel en tåre eller to hos meg. Det er også fantastisk nydelig å se når mennesker blir helbredet. Det er like forunderlig og stort hver gang. Vi legger hendene på dem og ber en enkel bønn, og så kommer Gud med sin underfulle kraft. Det er ikke vanskelig å forstå at noe har skjedd. Det er bare å se på den personen vi har bedt for. Ansiktet lyser opp i glede og forundring, de tester ut beinet, ryggen eller armen som var vond før vi bad, men som nå har blitt bedre eller er helt i orden. De kan nesten ikke tro at det er sant. Akkurat dette skjedde på et møte i Banja Luka i februar. En mann ønsket forbønn for beinet sitt som hadde vært smertefullt i lang tid. Vi bad for han og alle smertene forsvant momentant! Han kunne nesten ikke tro det. Ansiktet lyste opp og han sa : ”Interessant!” Han fortalte oss at han hadde et arbeid der han jobbet mye fysisk og nå kunne han gå på jobben sin uten å være plaget med smerter i beinet. Han var så takknemlig til Gud. 

Ljiljana Virag (med heftene) forteller om hvordan hun fikk et nytt liv sammen med Jesus

​Jeg heter Ljiljana og bor i Virovitica i Kroatia. Jeg har to voksne sønner og ett barnebarn. Da jeg var liten trodde jeg på Gud og jeg husker at jeg ofte satt og leste i den illustrerte bibelen min. Men da jeg ble større tenkte jeg mindre og mindre på Gud. Jeg bad til Gud når jeg hadde problemer, men Han var egentlig aldri en del av livet mitt.

​Jeg har alltid vert en optimist som har fokuserte på de gode sidene av livet og forsøkt å finne noe godt i alle ting. Jeg la merke til at ingen så ut til å gå gjennom livet uten noen som helst slags problemer; For noen var det Økonomiske problemer, for andre var det barna, ekteskapet eller helsen. Så jeg prøvde å være fornøyd med livet mitt som det var. Det kunne jo vært så mye verre… 

​”Jeg vil gi deg rikdommer i mørket og skatter som er gjemt på mørke steder, så du kan vite at jeg er Herren, som kalte deg ved navn, Israels Gud.” Jesaja 45:3

Vi går alle gjennom forskjellige perioder, situasjoner, omstendigheter og sesonger i livet. Du som leser dette akkurat nå, jeg vet ikke om du føler du vandrer gjennom dødsskyggens dal, eller ligger i grønne enger (Salme 23). Det jeg vet er at hver sesong vi befinner oss i, så er Jesus der med en invitasjon om å gå dypere med Han.

​Det kan virke så uforståelig, men vi må minne oss på at han kan snu alt vondt til noe godt. Det er noe vi har hørt så lenge, at vi noen ganger glemmer å proklamere det ut når vi føler alt raser rundt oss, og det virker som tårene aldri tar slutt.

​Familien Haugland reiste til Øst Polen i høstferien 2017. Her fikk de gi Jesus til mange enkeltpersoner, og de var til stor oppmuntring for de troende som de støttet i evangelieringen. 

​Team Haugeland var i Opole Lubelskie i høstferien. Det ble noen minnerike dager: 

​Mandag formiddag hjalp vi et eldre ektepar på åkeren deres. Dette paret hadde også en pleitrengende sønn på 28 år, som var psykisk syk. Vi plukket gulerøtter og bringebær en god stund, og familien var enormt takknemlige for hjelp i åkeren og et Guds ord.

​Senere den dagen besøkte vi et familie-barnehjem. På familie barnehjemmet fikk vi delt budskapet om at Jesus elsker oss så mye og at vi betyr alt for han. Etterpå lekte vi litt med barna. For en fryd og en glede og få møtet disse skjønne barna. Å få lov til å hjelpe og glede noen av Jesu minste, det kan ikke beskrives! Noen såpebobler, hoppeslott og litt ballspill kan bety en så stor forskjell når Jesus er med i det.

​Tirsdagen gikk med til litt handling, besøk av ei ung jente, og et husmøte på kvelden. Da kom det en ung familie på besøk, og vi fikk dele evangeliet med dem. De var svært takknemlige for å møte oss, og de gikk glade og velsignet fra møtet.   

​Finnes det en enkel oppskrift på hvordan vi kan gi Jesus til barna våre? Guds ord sier i 5 Mosebok 6.7 ”Og du skal innprente dem(Ordene fra Bibelen) i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg og når du står opp.”

Dette verset har vært en hjelp for oss i hvordan vi kunne gi Jesus til våre barn. Vi forsøkte å gjøre dette til en naturlig del av hverdagen vår; Vi ba når noe var vanskelig eller hadde en takkstund når noe bra hadde hendt.

Når du sitter i ditt hus
Vi ba sammen før vi spiste(det gjør vi fortsatt), ikke en lang bønn som gjorde at maten ble kald og ungene utålmodige, men en kort enkel bønn. Når ungene hadde besøk ba vi litt for de som var på besøk, det var veldig populært blant vennene til våre barn. ”Når vi er på besøk hos Bakkevold så ber de for oss.”

Når du legger deg og når du står opp
Når barna var små og vi skulle ha godnatt stund sammen med dem, så ble det en stund der vi kunne be og snakke sammen. Mange av de beste stundene kom ofte om kvelden når barna skulle legge seg. Vi kjente at dette var viktig og vi tok oss god tid. 

Når jeg hører ordet «gi» tenker jeg automatisk på penger som skal gis – enig? Men, er det slik?

Som student skulle jeg jobbe et år i Tyskland som trainee og siden mine tysk-kunnskaper var svake, tenkte jeg det var lurt å bruke deler av sommeren i forkant på et tysk-kurs i Tyskland. Greit nok, men «plutselig» befant jeg meg i et nytt land, uten noen kjente. Jeg hadde leid meg en liten leilighet for sommeren og TV /radio var ikke del av inventaret.. Mobiltelefon visste vi ikke hva var. Stillhet fikk en ny dimensjon for meg, det samme fikk ordet ensomhet. Å være helt ny i et land var en utfordrende situasjon, og kveldene ble veeeeldig lange, det samme ble helgene… En dag tok jeg undergrunnen inn til kurset jeg gikk på. Jeg var mismodig, tysken var vanskelig å få grepet på, presset fra det som lå foran meg med å jobbe i tysk bank kjentes godt. Plutselig var det ei dame i 30 årene som smilte til meg på toget – hvilken varme!