​Finnes det en enkel oppskrift på hvordan vi kan gi Jesus til barna våre? Guds ord sier i 5 Mosebok 6.7 ”Og du skal innprente dem(Ordene fra Bibelen) i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg og når du står opp.”

Dette verset har vært en hjelp for oss i hvordan vi kunne gi Jesus til våre barn. Vi forsøkte å gjøre dette til en naturlig del av hverdagen vår; Vi ba når noe var vanskelig eller hadde en takkstund når noe bra hadde hendt.

Når du sitter i ditt hus
Vi ba sammen før vi spiste(det gjør vi fortsatt), ikke en lang bønn som gjorde at maten ble kald og ungene utålmodige, men en kort enkel bønn. Når ungene hadde besøk ba vi litt for de som var på besøk, det var veldig populært blant vennene til våre barn. ”Når vi er på besøk hos Bakkevold så ber de for oss.”

Når du legger deg og når du står opp
Når barna var små og vi skulle ha godnatt stund sammen med dem, så ble det en stund der vi kunne be og snakke sammen. Mange av de beste stundene kom ofte om kvelden når barna skulle legge seg. Vi kjente at dette var viktig og vi tok oss god tid. 

Når jeg hører ordet «gi» tenker jeg automatisk på penger som skal gis – enig? Men, er det slik?

Som student skulle jeg jobbe et år i Tyskland som trainee og siden mine tysk-kunnskaper var svake, tenkte jeg det var lurt å bruke deler av sommeren i forkant på et tysk-kurs i Tyskland. Greit nok, men «plutselig» befant jeg meg i et nytt land, uten noen kjente. Jeg hadde leid meg en liten leilighet for sommeren og TV /radio var ikke del av inventaret.. Mobiltelefon visste vi ikke hva var. Stillhet fikk en ny dimensjon for meg, det samme fikk ordet ensomhet. Å være helt ny i et land var en utfordrende situasjon, og kveldene ble veeeeldig lange, det samme ble helgene… En dag tok jeg undergrunnen inn til kurset jeg gikk på. Jeg var mismodig, tysken var vanskelig å få grepet på, presset fra det som lå foran meg med å jobbe i tysk bank kjentes godt. Plutselig var det ei dame i 30 årene som smilte til meg på toget – hvilken varme!

​Jeg vil fortelle dere litt fra vår siste misjonstur til Bosnia. Vi var seks personer som reiste, fire fra vår menighet i Virovitica og et ektepar fra Serbia. Den første dagen vi kom frem så møtte vi vår kontakt Bane i menighetens lokaler i Banja Luka. Det skulle egentlig være bønnemøte den kvelden, men det var bare vi og Pastor Bane som kom. Vi fikk en herlig stund sammen der vi sang lovsanger og bad til Gud. Etterpå snakket vi sammen om dagene vi som team skulle være i Bosnia. Dagen etter var vi i en by som heter Srbac, der vi hadde møte hjemme hos en eldre dame. Det kom fem personer til møte og den ene av dem, en kvinne, var på møte for aller første gang. På slutten av møte fikk vi be for henne og lede henne til Jesus. Jeg tror at fellesskapet i Srbac har et potensiale til å bli en god menighet en dag. Når alle kommer så er de rundt 10 personer på samlingene og det kjennes som et varmt og inkluderende fellesskap. Jeg tror at Gud kan gjøre store ting gjennom 10 mennesker i en by som tror på ham og står sammen i bønn.

​Det er spesielt fantastisk med vinterferie når den kan brukes sammen med nye og gamle venner, og at vi sammen reiser ut på misjonsmarka og er med på å spre de gode nyhetene om Jesus. Tentro Søgne teller 21 elever skoleåret 2016-2017 og alle sammen var med på misjonsturen til Polen. Det ble en glad og høylytt gjeng som tilbrakte 8 innholdsrike dager sammen.

Når noen skal fortelle venner og familie i etterkant om hva en har opplevde på tentro-tur er det ofte fokus på nye vennskap og morsomme sosiale hendelser. Og de er det mange av på årets tentro-tur! Likevel er det andre opplevelser som nok har satt dypere spor hos flertallet av tenåringene. Flere har trekt frem hvor godt de kjente det etter å ha fått være med og dele- dele et Bibelord, dele en forbønn, dele en gave, dele et smil! Og det er helt i tråd med Bibelens ord om at ​«Det som sprer velsignelse trives godt.» (Ordsp. 11.25)

​Slike vitnesbyrd fra tenåringene blir litt ekstra sterke for oss ledere som vet at dette var ett av bønneemnene for turen; at tenåringene skulle få oppleve gleden av å gi. En generøs atmosfære smitter og skaper grobunn for at den enkelte til å bryte grenser og dele fra sitt indre skattekammer 

​Kaffen er nykokt på kanna, øynene holder på å venne seg til å være åpne. Det begynner sakte men sikkert å bli lysere ute. En ny dag har startet. Bibelen og notatblokka ligger klare for å bli åpnet og ta meg inn i Guds nærvær. Hvorfor starte dagen slik? Tenker du kanskje… Hva er så viktig med å bruke tid sammen med Jesus? Og må man like kaffe for å bruke tid sammen med han?

​For meg personlig så går det ikke en dag uten at jeg sitter ved Jesu føtter. Om det er 10 minutter eller to timer. Han er den jeg har valgt å bygge livet mitt på, han er klippen i mitt liv og jeg er alltid nysgjerrig på å høre hva han har å si til meg. Det er noe magisk og spesielt med morgener. Det er en helt ny dag som ligger foran og ingenting har skjedd ennå. Jeg elsker å være sammen med Jesus FØRST, så han kan gi meg det jeg trenger for dagen. Han vet alt jeg kommer til å møte. Jeg vil la Han fortelle meg hvem jeg er og hvor dyrebar jeg er. Jeg vil la han fortelle meg hvor høyt han elsker alle de jeg skal møte den dagen, så jeg kan elske dem enda bedre. Han er mitt daglige brød og jeg er helt avhengig av tid sammen med han. Ingenting kan fylle meg opp som Jesus, og det finnes ikke noe bedre enn å starte dagen full av ; Kjærlighet, glede, fred og frimodighet.

En reiser på misjonstur for andre og ikke seg selv, ikke sant? Jeg tror ikke vi var helt forberedt på hvor mye denne turen kom til å gjøre med oss som fellesskap og hver enkelt personlig.

I høstferien var vi 16 stk. som besøkte en liten kirke i byen Virovitica, Kroatia. Det var fullpakka dager med gateevangelisering, drama, dans, vitnesbyrd, hjemmebesøk og mer. Vi fikk en skikkelig kickstart da vi kom frem søndags kveld, for da var det bare å pakke opp alt utstyr og gjøre seg klar for den første gudstjenesten. Hver gudstjeneste delte noen av ungdommene fra eget liv. Det var livsnært, ekte og personlig, med andre ord enormt sterkt både for de som hørte på og for den som delte. Det er rø- rende hvor mye Gud har gjort i livet til disse ungdommene allerede nå i en alder av 17 år!

​Et par av ettermiddagene var satt av til hjemmebesøk. Smågrupper på 5-6 personer besøkte familier som av ulike grunner hadde økonomiske vanskeligheter. Vi fikk høre fra livet til familiene, oppmuntre dem med ord fra bibelen og be for dem. Før besøkene var vi innom dagligvarebutikken for å kjøpe inn noen handleposer med mat. Noen av familiene levde på spagetti og tomatsaus til middag fordi de ikke hadde mer enn 20 kroner om dagen å bruke på mat.

Du kjære! Jeg ber om at du i alle ting må ha det godt og være ved god helse, likesom din sjel har det godt. 3. Johannes 2.
 
Godt Nytt År, og tusen takk for det gamle.
​Det er stort at vi kan få stå sammen for å nå ut med det viktigste budskapet på sted etter sted i Europa. Vi har opplevd mye i 2017, vi har fått oppleve at Gud svarer våre bønner. Så tusen takk for forbønn og gaver, når vi står sammen er det lettere å oppleve Guds under både ute og hjemme. La meg dele noen av bønnesvarene vi har fått i 2017:
Vi ba for de fattige.
​At de må få oppleve omsorg og hjelp til å komme seg ut av fattigdommen. Vi fikk lov til å gi gaver til hundrevis på Balkan. Alle fikk anledning til å komme på møter og få bli en del av Guds gode familie.
Vi fikk sørge for en stor Julefest på Julaften i Warsawa. 250 bostedløse og rusavhengige fikk en strålende ettermiddag og kveld. God mat, gaver, fellesskap og mest av alt: De fikk anledning til å starte et nytt liv hos Jesus og bli frie.

(Fra Julefesten i Warsawa på Julaften. Over 250 Bostedsløse fikk en verdig og flott feiring med god mat og gaver)
​

Vær utholdende i bønn, våk og be med takk til Gud!

Be også for oss…

Gå fram med visdom blant dem som står utenfor, og bruk den dyrebare tiden godt.

La alt dere sier, være vennlig, og la det ha salt og kraft, så dere vet hvordan dere skal svare hver enkelt. (Kolosserbrevet 4,2-6)

​Livet sammen med Jesus leves i en verden hvor mye skjer. Noe kan vi påvirke eller ha kontroll på, andre ting kan vi i utgangspunktet ikke gjøre noe med. Men Gud har gitt oss verktøy som vi kan bruke i de forskjellige situasjoner vi kommer opp i. Her kommer tre av dem.

Dette er et spørsmål som dukket opp i hjertet mitt en dag, og jeg tror det er noen flere enn meg som trenger å prate litt om det. Er Gud gla i meg og med meg når livet ikke er lett, når folk snakker bak ryggen min, når det er vanskelig på jobb, når vi krangler i familien, når jeg møter sykdom? Hva skal jeg gjøre når livet ikke går min vei? Hvordan skal vi som Guds barn respondere på livets vanskeligheter?

Livet er fylt av så mange spørsmål og vanskelige ting, at noen ganger vet man ikke i hvilken ende man skal begynne. Jeg tror vi alle har vært utmattet på grunn av eget eller andres strev. Vi opplever skuffelser, stressende tider, forventningspress og tap.

Det jeg har lært, er at uansett om omstendighetene går imot meg, så er Gud alltid for meg. Vi kan lese det i hele bibelen; folks liv var ikke perfekte, men Gud var alltid med dem.

​I begynnelsen av Salme 91 så kan vi lese at Gud vil være vår tilflukt og borg. Og for å trenge en tilflukt og borg så må man ha noe å gjemme seg fra og løpe fra. Gud visste at livet ikke alltid kom til å være lekende lett, og ville være det stabile som holder oss sammen og dekker over oss midt oppe i alt.

​Hvor fester du blikket når du føler livet raser sammen? Jeg vil oppfordre deg til å feste blikket på Jesus, rope til han, klynge deg til han midt i stormen. Jeg har personlig opplevd hvordan han holder meg, oppmuntrer meg og gjør meg rolig, midt i motgang og stress.

• Det første minnet jeg har om mitt forhold til Gud i barndommen, er fra et barnemøte jeg var på som liten. Jeg kan fremdeles tydelig huske noe som ble sagt på det møtet, og det var at jeg ikke kunne ta med noen av tingene mine til Himmelen. Når jeg hørte det og skjønte at det også inkluderte den grønne favorittkjolen min, så ble jeg virkelig lei meg. Etter det møte kan jeg huske at jeg for første gang ærlig og inderlig bad til Gud alene uten mine foreldre. Jeg var virkelig fortvilet fordi jeg ikke kunne få med den grønne kjolen til Himmelen.

​Det tok faktisk en stund før jeg skjønte at jeg mest sannsynlig ville vokse ut av den grønne kjolen min før jeg skulle til Himmelen, men for meg ble dette likevel det som gjorde at forholdet mitt til Gud utviklet seg til en mye mer personlig, ekte tro der jeg begynte å snakke med Gud om alt som skjedde i mitt liv , dele alle mine sorger og gleder med Ham.

​Det har vært en stor velsignelse for meg å få vokse opp i en kristen familie. En familie med sterke gode relasjoner og mye kjærlighet. Jo eldre jeg ble jo mer oppdaget jeg at det ikke var alle som hadde det slik som meg og min familie. Ikke alle familier hadde Gud i sentrum slik vi hadde det. For det å ha Gud i sentrum i en familie gjør en veldig stor forskjell.